Onsdag 19. desember 2018

18

Onsdag 19. desember 2018 •

Bestefaren som forsvant

Det sies at om hundre år er allting glemt. Men slik er det ikke. Odd Grøndahl på Kapp har alltid lurt på hva som skjedde med bestefaren som forsvant sporløst i 1916. I denne artikkelen får du svaret. Vår historie handler om en mann som tok et valg som fikk store konsekvenser for mange. I over hundre år gikk etterkommerne hans og lurte på hvordan alt hang sammen. Det sies at hans kone gikk og ventet trofast på ham fram til sin død i 1983. Hun trod- de alltid at han skulle dukke opp igjen. Og dette med at om hundre år er allting glemt, har en litt spesi- ell tråd inn i denne saken. Uttrykket er gammelt, men her til lands er det mest kjent i sammenheng med at Knut Hamsun i 1904 brukte det som tittel på et dikt i «Det vilde kor». Til Gjøvik Vi starter noen år før Hamsuns eneste diktsamling kommer ut. På sensommeren 1882 kommer det en gutt til verden i Nord- Aurdal, på husmannsplassen Aabergbakken. Eller Åbjørsbak- kin, som det het på dialekt. Han blir født utenom ekteskap, ung- karen og skomakeren Ole Olsen var hans far, forteller kirkeboka. Ole ble etter hvert en kjent mann i Valdres, han var også skribent ved siden av skomaker- jobben, og var en god venn av nettopp Knut Hamsun. Denne artikkelen skal likevel ikke hand- le om Hamsun og hans kamerat Olsen, men det lille barnet som ble født i Valdres den første dagen i august. Moren til guttebarnet var pige Gunhild Gundersdatter. Gutten får navnet Gunder, går det fram av kirkeboka det året. Han er Jon Olav Andersen jonolav@totens-blad.no

Karen Lund giftet seg med Gunnar Aaberg i 1908.

Gunnar Aaberg som soldat på begynnelsen av 1900-tallet.

oppkalt etter hennes far. Noen år senere finner vi igjen gutten i for- bindelse med konfirmasjonen i Valdres i 1897. Da er han fortsatt bosatt på husmannsplassen Aabergbakken, og kalles Gunnar Olsen. Så går ferden ut i arbeidslivet, slik det var før i tida. Var du kon- firmert, var du voksen. I folketel- linga i 1900 finner vi igjen Gunnar. Da har han flyttet til Gjøvik, og er arbeidskar. Han bor i «Kvammes gård» i Storgata, i bakbygningen i første etasje. Nå heter han Gunnar Olsen Aaberg. 18-åringen er grovsmedarbeider. Også moren hans og en liten halvsøster bor i Gjøvik, men ikke på samme sted. Giftet seg Men Gunnar drar videre. Først er

Gunnar Aaberg forsvant tilsynelatende sporløst i 1916. Kona satt igjen med tre små barn, og Gunnar dukket aldri opp igjen.

han ute i militærtjeneste helt på begynnelsen av århundret, røper et bilde av ham i uniform. Deretter forflytter han seg igjen. På begynnelsen av 1900-tallet var det mange som hadde utferds- trang. Mange dro til Amerika, men de som ikke hadde råd til det, dro i stedet for å jobbe i Kristiania. Bygdene rundt Mjøsa var fortsatt tett befolket, og det var ikke bestandig arbeid til alle. Gunnar dukker opp i skriftlige kilder i hovedstaden i 1908, men reiste nok dit før. Søndag 31. mai det året gifter han seg med Karen Lund, hun er 21, han er 25. Hun

er hjemmehørende i Totenvika, men er tjenestepike hos den for- nemme familien Falsen i Kristiania. Når bryllupet står, er Karen gravid med deres første barn. Datteren Nelly Antonie kommer til verden i Kristiania i desember samme år. Det er moren til Odd Grøndahl som blir født, han som nå i mange år har ønsket å finne ut av familiehemmelighetene. Har fått en tittel Men noe har skjedd med Gunnar siden sist, viser prestens oppfø-

ring i kirkeboka. Han har tatt et steg opp på den sosiale rangsti- gen. Han har fått seg en fin yrkestittel, han er nemlig blitt forsikringsinspektør. Gunnar Aaberg jobber for Det Norske Folkeforsikringsselskab Fram A/S, som ble opprettet i 1903. Fram spesialiserte seg på å selge livsforsikringer til arbeiderklas- sen. Selskapet skaffet seg inspek- tører til å lede og veilede et korps av forsikringsagenter. Disse agentene gikk rundt til arbeiderne hver lørdag og samlet inn den ukentlige premien. Lørdag var det lønningsdag, og det gjaldt å

« Jeg driver i aften og tænker og strider, jeg synes jeg er som en kantret båt, og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider det ender vel gjerne med gråt. Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt? Om hundrede år er alting glemt».

Knut Hamsun

Made with FlippingBook - Online catalogs